Hopp til hovedinnhold

Å kunne et håndverk har alltid vært nyttig. På Kystmuseet har vi vært så heldige å få et skomakerverksted i samlinga vår. Vi vil gjerne fortelle en historie om skomakeryrket gjennom tidene.

I middelalderen var skomakerne og andre håndverkere organisert i laug, som ivaretok fagfolkene både faglig, politisk og økonomisk. Laugene fikk etter hvert stor makt og innflytelse i samfunnet. Laugsvesenet ble avviklet på 1800-tallet, og for skomakerne ble det erstattet av skomakerforeninger i byene. I 1908 ble Norges Skomaker-mesterforbund opprettet.

Skomakeryrket er et av våre eldste håndverk. På 1200-tallet hadde skomakeren en viktig posisjon i samfunnet. De laget skoen fra bunnen av, de kjøpte inn skinn som de garvet og sydde sko etter mål. Da kunne skomakeren gjøre seg gode penger og mange ble ganske velstående. Vi kan anta at det medførte en viss anseelse i samfunnet. Mot slutten av 1600-tallet etablerte garverne seg som egen yrkesgruppe, noe som medførte tap av inntekter for skomakerne.

Ytterligere endringer kom med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet. Da ble mye av arbeidet effektivisert av maskiner. Det betydde på den ene sida en enklere hverdag for skomakerne. På den andre sida kom etablering av skofabrikker som resulterte i at billigere masseproduserte sko og støvler kom på markedet. Arbeidshverdagen for skomakerne endret seg etterhvert fra å lage sko, til å reparere og flikke på fabrikkproduserte sko.

Arne Lian drev skomakerverksted på Utset på Innhitra. I et intervju med lokalavisa sier han at det har både sine fordeler og sine ulemper å være skomaker. Han hadde verkstedet sitt hjemme, det betydde at skillet mellom arbeid og fritid kunne bli uklart. På sommeren kunne det være fristende å gå ut i sola, men på vinteren var det godt å være inne i varmen. Enkelte dager ble jeg lei, sa Lian. Men la til: det blir man vel i alle yrker innimellom.

Mye av arbeidet til Skomaker Lian gikk med til reparasjoner og han gjorde bruk av ulike verktøy og redskaper i arbeidet sitt.


Her er eksempler på noe av det han brukte.

Pussholten ble brukt til å polere sålekanten på skoen

Randløperen brukte skomakeren til å skjære til sålekanten for å få vekk den lurvete kanten på læret

Rissepipe utvidet og fordypet grovingsranden i bunnen av sålen og gjorde den klar for søm

Rett skomakerkniv hadde flere funksjoner. Den ble brukt til utfelling av lær, til å skjære lær etter fast mønster, til beskjæring av snitt og hæl og til tilskjæring av bunnlæret.

Under krigen var det mangel på materialer og vareknapphet i butikkene. For skomakeren kunne det føre til en større etterspørsel etter hjemmelagde sko. Men en god del endringer ble det. Der man før hadde kjøpt skinn og reservedeler var det nå stopp. Alle forsyninger ble dirigert gjennom Tyskland og tyskokkuperte områder. Det ble rasjonering på mange varer i Norge, og man måtte man ha kuponger for å kjøpe sko. I mangel på skinn og lær fra dyr, ble fiskeskinn brukt til overlær på sko. Steinbitskinn var mest brukt, men skinn fra andre fiskesorter ble også brukt.

Å kjøpe sko var gjerne en investering. Skoene ble tatt vare på og reparert om de gikk i stykker. Kanskje hadde en hælflikk løsna og falt av. Da tok man turen om skomakeren og høre om det det lot seg gjør å få skoen reparert, hvor lang tid det tok og hvor mye det kostet. Dette er en prisliste for Trondheim og Strinda fra 1959.

Moten har endra seg gjennom tidene og det merket skomakerne. Da stiletthælene kom på moten var det mange damer som måtte ta turen og skifte ut hælflikkene. Men det var ikke noe problem, for det hadde iallfall skomaker Lian på lager.

Også de minste hadde sko og samlinga med lester for barnesko vitner om at også denne aldersgruppa fikk dekket sine behov.

Skomaker Arne Lian trappet ned virksomheten i 1974. Da sa han i lokalavisa at det ikke lønte seg lenger. På den tida skjedde det noe som fikk stor betydning for flere yrkesgrupper enn skomakerne.

I 1960 ble Det Europeiske Frihandelsforbund (EFTA) opprettet med Norge som medlem. Det betydde frie markeder for flere varer og tjenester, noe som førte til en strøm av billige importvarer. Mange norske produksjonsbedrifter slet i konkurranse med lavkostland som for eksempel Portugal. Norske bedrifter hadde ofte utdatert teknologi og var tungvint organisert, så omstillingsprosessene ble utfordrende. I 1973 kom handelsavtalen med EF – nå EU, som etappevis avviket tollen på viktige industrivarer og åpna for et marked i Europa med 300 millioner mennesker. Med EØS-avtalen som kom i 1994, ble Norge en del av Eu’s indre marked. Konkurransen fra land med billigere arbeidskraft betydde kroken på døra for mange norske skomakervirksomheter.

Endringene handlet neppe bare om tilgang på billige varer fra utlandet. Det handler også om oss og hvordan vi har endret prioriteringene våre. Statistikk kan være kjedelig, men det kan også gi et godt bilde på endringer over tid. La oss se på fottøy, som er en av gruppene Statistisk Sentralbyrå (SSB) betegner som viktige varer.

I 1950: importerte vi fottøy for 5.524 kroner, i 1976: hadde importen økt til 454.513 kroner. I 1999 kjøpte vi fottøy for 2.138,100 kroner.

Tallene sier noe om tilgang på sko og noe om at vi har fått god råd, eller økt kjøpekraft som det heter. Mange av oss kjøper flere par sko enn vi klare å slite ut. Kanskje har vi sko i skapet vi ikke engang har brukt

Sjøl om både vi og markedet har endret seg er det fortsatt skomakere i arbeid. I dag er det ikke laugene, men den videregående skolen som organiserer opplæringa. I Norge er det kun PLUS skolen i Fredrikstad som tilbyr skomakerutdanning. Faglærer Karoline Vinje forteller at dette er en toårig utdannelse og at det er 5 elever i hvert årskull. Hun forteller også at det er en stor overvekt av jenter i faget. Litt i kontrast til den tradisjonelle skomakeren, som gjerne var en mann.

Skomaker Ketil Aalberg eier og driver Aalbergs Skoservice på Buran i Trondheim. Dette er et tradisjonelt verksted som utfører alt av skomakerarbeid. Aalberg sier det er viktig å ha flere føtter å stå på. I tillegg til å reparere sko, selger han danse- og ballettutstyr. Noe sportssko inngår også i sortimentet. For motorsyklister reparerer og syr han seter, og skulle noen ha lærvarer som trenger ettersyn, så fikser han det meste.

Å trekke linjer fra skomakerlaugene, via Arne Lians skomakerverksted på Hitra til dagens bruk-og kastsamfunn kan virke utfordrende. Det blir ulike verdener på mange plan. Mens man tidligere investerte i sko man tok vare på, kjøper vi i dag flere par en vi klare å slite ut. Mens man på 1950-tallet kanskje hadde 3 par sko som dekket alle behov og årstider, har vi i dag 3 – 4 par sko bare for sportsbruk.

Kilder:

https://no.wikipedia.org/wiki/Skomaker

https://ssb.no

https://www.ssb.no/a/histstat/aarbok/1951.pdf  side 153

https://www.ssb.no/a/histstat/aarbok/1977.pdf  side 154

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/103997?_ts=13d7c484d50  side 314

Hitra-Frøya: Arkivmateriale, intervju med Arne Lian (1989)

Samtaler med skomaker Ketil Aalberg, innehaver av Aalbergs Skoservice

Telefonsamtale med faglærer Karoline Vinje ved Skomaker linja, PLUS vgs. i Fredrikstad

Arkivmateriale fra Kystmuseet

Boe og Lowzow: Det gamle skomakeri (utgitt i 1989 ved Institutt for Etnologi, Universitetet i Oslo og Forbundsmuseet i Akershus

Foto:

Uta Freia Beer for Kystmuseet

Creative Commonds

Flikr

Museum24:Portal - 2025.01.07
Grunnstilsett-versjon: 2