Å kunne et håndverk har alltid vært nyttig. På Kystmuseet har vi vært så heldige å få et skomakerverksted i samlinga vår. Vi vil gjerne fortelle en historie om skomakeryrket gjennom tidene.
I middelalderen var skomakerne og andre håndverkere organisert i laug, som ivaretok fagfolkene både faglig, politisk og økonomisk. Laugene fikk etter hvert stor makt og innflytelse i samfunnet. Laugsvesenet ble avviklet på 1800-tallet, og for skomakerne ble det erstattet av skomakerforeninger i byene. I 1908 ble Norges Skomaker-mesterforbund opprettet.
Skomakeryrket er et av våre eldste håndverk. På 1200-tallet hadde skomakeren en viktig posisjon i samfunnet. De laget skoen fra bunnen av, de kjøpte inn skinn som de garvet og sydde sko etter mål. Da kunne skomakeren gjøre seg gode penger og mange ble ganske velstående. Vi kan anta at det medførte en viss anseelse i samfunnet. Mot slutten av 1600-tallet etablerte garverne seg som egen yrkesgruppe, noe som medførte tap av inntekter for skomakerne.
Ytterligere endringer kom med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet. Da ble mye av arbeidet effektivisert av maskiner. Det betydde på den ene sida en enklere hverdag for skomakerne. På den andre sida kom etablering av skofabrikker som resulterte i at billigere masseproduserte sko og støvler kom på markedet. Arbeidshverdagen for skomakerne endret seg etterhvert fra å lage sko, til å reparere og flikke på fabrikkproduserte sko.
Arne Lian drev skomakerverksted på Utset på Innhitra. I et intervju med lokalavisa sier han at det har både sine fordeler og sine ulemper å være skomaker. Han hadde verkstedet sitt hjemme, det betydde at skillet mellom arbeid og fritid kunne bli uklart. På sommeren kunne det være fristende å gå ut i sola, men på vinteren var det godt å være inne i varmen. Enkelte dager ble jeg lei, sa Lian. Men la til: det blir man vel i alle yrker innimellom.
Pussholten ble brukt til å polere sålekanten på skoen
Randløperen brukte skomakeren til å skjære til sålekanten for å få vekk den lurvete kanten på læret
Rissepipe utvidet og fordypet grovingsranden i bunnen av sålen og gjorde den klar for søm
Rett skomakerkniv hadde flere funksjoner. Den ble brukt til utfelling av lær, til å skjære lær etter fast mønster, til beskjæring av snitt og hæl og til tilskjæring av bunnlæret.
Under krigen var det mangel på materialer og vareknapphet i butikkene. For skomakeren kunne det føre til en større etterspørsel etter hjemmelagde sko. Men en god del endringer ble det. Der man før hadde kjøpt skinn og reservedeler var det nå stopp. Alle forsyninger ble dirigert gjennom Tyskland og tyskokkuperte områder. Det ble rasjonering på mange varer i Norge, og man måtte man ha kuponger for å kjøpe sko. I mangel på skinn og lær fra dyr, ble fiskeskinn brukt til overlær på sko. Steinbitskinn var mest brukt, men skinn fra andre fiskesorter ble også brukt.
Å kjøpe sko var gjerne en investering. Skoene ble tatt vare på og reparert om de gikk i stykker. Kanskje hadde en hælflikk løsna og falt av. Da tok man turen om skomakeren og høre om det det lot seg gjør å få skoen reparert, hvor lang tid det tok og hvor mye det kostet. Dette er en prisliste for Trondheim og Strinda fra 1959.
Moten har endra seg gjennom tidene og det merket skomakerne. Da stiletthælene kom på moten var det mange damer som måtte ta turen og skifte ut hælflikkene. Men det var ikke noe problem, for det hadde iallfall skomaker Lian på lager.
Også de minste hadde sko og samlinga med lester for barnesko vitner om at også denne aldersgruppa fikk dekket sine behov.
Skomaker Arne Lian trappet ned virksomheten i 1974. Da sa han i lokalavisa at det ikke lønte seg lenger. På den tida skjedde det noe som fikk stor betydning for flere yrkesgrupper enn skomakerne.
Endringene handlet neppe bare om tilgang på billige varer fra utlandet. Det handler også om oss og hvordan vi har endret prioriteringene våre. Statistikk kan være kjedelig, men det kan også gi et godt bilde på endringer over tid. La oss se på fottøy, som er en av gruppene Statistisk Sentralbyrå (SSB) betegner som viktige varer.
I 1950: importerte vi fottøy for 5.524 kroner, i 1976: hadde importen økt til 454.513 kroner. I 1999 kjøpte vi fottøy for 2.138,100 kroner.
Tallene sier noe om tilgang på sko og noe om at vi har fått god råd, eller økt kjøpekraft som det heter. Mange av oss kjøper flere par sko enn vi klare å slite ut. Kanskje har vi sko i skapet vi ikke engang har brukt
